Fremdeles noen der?

Jeg beklager at bloggskrivinga har blitt så nedprioritert denne høsten.  Føler jeg starter hvert innlegg med dette, men nå skal jeg virkelig skjerpe meg. Kan ikke love innlegg hver dag, men noen ganger i uka skal jeg prøve å få til! Jeg er forresten utrolig ydmyk over at det fremdeles er over 100 personer her inne her dag og sjekker. Det varmer. Så takk skal dere ha, alle sammen.

Så hva er årsaken til at jeg ikke har blogga noe nå da? Jeg har jo alltid en eller annen unnskyldning som handler om tid, og jeg må nok dessverre dra den nå også. Tiden strekker ikke til, og da blir dessverre bloggen som blir nedprioritert. Likevel handler ikke dette “avbrekket” mest om tid. Det handler om motivasjon og motgang og medgang. Det har skjedd så mye i det siste. Mye er bra. Jeg har hatt operasjon og blitt kvitt alt metall i kne! En operasjon jeg har gleda meg sykt til. Alt gikk bra, og jeg kasta krykkene etter en uke til alles irritasjon. Jeg hater å innrømme det, men de fikk nok rett. Nå har jeg nemlig trolig dratt på meg et smertesyndrom.. At man aldri skal lære. Legen venter på tirsdag, og da får han se på det, pluss fjerne noen sting. Nå er jeg så klar for å legge alt om ulykken bak meg, og med det så vil jeg også at skadene skal bli lagt igjen i fortiden. En dag kommer jeg dit.

I Oslo eller står alt supert til. Jeg stortrives i leiligheten min sammen med elskverdige samboer, Lars. Måten han har vært på før, under og etter operasjon kan ikke beskreves med ord. Hjertet mitt er varmt bare jeg tenker på han. Lars har tatt meg med opp til himmelen og der håper jeg vi skal bli lenge. Vi har til og med skaffa oss et avlaster- barn 20 timer i mnd. Greit for økonomien og koselig til de grader. Jeg jobber også på G-Sport i Torggata, og jeg har bare en ting og si om det; JEG ELSKER DET. Det er en super gjeng å jobbe med, og alle er så flinke til å inkludere meg. Jobben i seg selv er morsom og jeg gleder meg til hver arbeidsdag. Ikke alle som har det slik så er glad jeg trives så godt. Skolen er også super. Jeg henger litt etter med lesningen, men alle oppgavene hittil har gått bra, så lesingen tar jeg etterhvert. Skal ut i praksis etter jul, så nå driver vi og øver i øvelsesavdelingen. Der bytter vi på å være pasient og sykepleier. Kjempe lærerikt!

Dessverre er det slik at ei som står meg nær, har blitt alvorlig syk. Når jeg blir stor skal jeg kurere alt som heter kreft og jeg skal sørge for at ingen skal lide under denne mer! Det er en utrolig fæl sykdom, og selv om det begynner å se mørkt ut, så nekter jeg å gi opp. Uten håp har man ingenting, så jeg mener man skal klamre seg til håpet så lenge det finnes. Når slike ting skjer, og man er milvis fra den gode trygge familien sin og vennene som har vært der i alle år, så er det godt å vite at man har noen i nærheten også. Jeg er så glad for at Beate har blitt ei skikkelig god venninne. Godt å ikke tenke på å gå til skolen og måtte spille skuespill på en slitsom dag. Har også fått mange andre gode venner, og det er jeg evig takknemlig for. Godt å vite at man ikke er alene.  Men kanskje hovedårsaken til at jeg føler meg trygg her, selv milvis borte fra “alle” kjente og kjære er enkel. Den skyldes Lene og Lars. Selv om jeg ikke ser Lene så ofte så veit jeg at hun er utenfor døra mi med engang jeg trenger henne. Hun er virkelig ei venninne jeg ikke kunne klart meg uten. Jeg tror også at når tidsskjemaene våre blir litt luftigere, så vil vi treffes oftere. Det lever jeg iallefall i håpet om!

Så har vi Lars da. Han som dere får skryt om i alle innleggene mine. Han er som jeg sa litt tidligere i dette innlegget, en utrolig trygg og stødig person for meg. Uten han hadde jeg ikke klart meg halvparten så bra. Han holder rundt meg når jeg gråter. Han ler og tuller med meg når jeg er glad. Han lager mat når jeg er sulten. Han overrasker meg med romantiske kvelder. Dette er alle fine ting, men kanskje det viktigste Lars gjør er at han får meg til å føle meg levende. Han gir meg lyst til å le, og lyst til å se løsninger på alt som kommer min vei. Uten Lars hadde jeg ikke vært den jeg er nå. Jeg vil alltid være takknemlig for det, elskling, og det håper jeg du veit. Du er mitt hjerte.  Takk.

Med disse ordene kryper jeg under dyna og inntil min kjære. Jeg tar turen til drømmeland. Der er alt fint og trygt, og sykdom er ikke-eksisterende. God tur : )

Æ såg at det va vondt for dæ
men natthimmelín i mæ villa itj gi dæ ro
og blikket ditt som ailltid va varme og smil
rainn over av tåra, av skuffelse og tvil